Den fiktive italienske presidenten, Mariano de Santis, skal snart trekke seg tilbake, men sliter med dilemma av både personlig og politisk art. Han har enorm makt, men ensomheten tynger i det store palasset. Den italienske presidenten Mariano de Santis har tilsynelatende all makt, slik Sorrentino presenterer det i tekst i filmens åpningsbilder mot en klar blå himmel. Men han er også veldig ensom, og sliter med politiske avgjørelser som må fattes før han skal trekke seg tilbake. En lov som skal tillate aktiv dødshjelp, og to benådninger av mordere. Personlig tenker han mest på savnet etter sin kjære kone som døde for åtte år siden. Hun representerte friheten, og fargene i hans liv. Selv går han under et kallenavn som kan oversettes med «armert betong». Presidenten vil gjerne gjøre godt, han vil søke rettferdighet og sannhet, men vakler i sine forsøk på å ta en avgjørelse. Han er besatt av at han vet at hans kone hadde en elsker for førti år siden, og han tror vedkommende befinner seg i hans krets. Toni Servillo har fremstilt lignende karakterer i flere av Sorrentinos filmer; den bitre, kalde og kyniske maktpersonen som innerst inne søker en form for nåde. ---- Mariano De Santis is the President of the Italian Republic. No connection to any real-life presidents; he is entirely a product of the author’s imagination. A widower and a Catholic, he has a daughter, Dorotea, a legal scholar like himself. As his term draws to a close, amid uneventful days, two final duties arise: deciding on two delicate petitions for a presidential pardon. True moral dilemmas, which become tangled with his private life, in ways that seem impossible to unravel. Driven by doubt, he will have to decide. And, with a deep sense of responsibility, that is exactly what this remarkable Italian President will do.